Kan du si nei?

Å ikke kunne si nei er et vanlig symptom på dårlig selvfølelse og mangelfull selvrespekt. Å si nei er en måte å vise at en grense går mellom deg selv og resten av verden, og innebærer at ditt liv, din sjel og din eiendom tilhører deg selv. Å kunne si nei er derfor en viktig evne. For å kunne si nei på en overbevisende måte må du være overbevist om at du og ditt liv tilhører deg selv, og den eneste skyldighet du har til andre er å akseptere at andre også tilhører seg selv. Andre har rett til å si nei, og du har samme rettighet. Å si nei innebærer å respektere seg selv, og å akseptere andres nei innebærer å respektere andre. Å ikke kunne si nei til andre er et resultat av altruismen; et resultat av at man setter andres interesser over sine egne. Å kunne si nei til andres krav og interesser gir deg evnen til å beskytte dine egne interesser. Å alltid si ja til andre er å si nei til deg selv og dine egne interesser, og for å kunne si nei til andre må du si ja til egoisme, selvrespekt, integritet og personlige rettigheter. Du må være overbevist om at du eksisterer for din egen skyld og at ditt liv tilhører deg selv. Din psykologiske tilstand og din personlighet er i stor grad et resultat av dine grunnleggende filosofiske idéer, og å ikke kunne si nei er det følelsesmessige symptomet på en altruistisk indoktrinering. De fleste har lært at uselviskhet er en dyd, og idéer har psykologiske konsekvenser.

For å kunne si nei når andre vil at du skal si ja må du kunne uttrykke dine egne meninger også når disse avviker fra andres meninger. En altruistisk indoktrinering gjør det vanskelig å trosse andre og uttrykke dine egne meninger. Underbevisstheten skaper følelser basert på hvordan den er programmert, og en altruistisk indoktrinering skaper følelser som er i konflikt med selvet. Resultatet blir at du hamner i konflikt med din egen underbevissthet. Skyldfølelser er resultatet av at du har gjort noe som er i konflikt med dine moralske oppfattninger, og altruismen skaper skyldfølelser når du ikke gjør det andre vil at du skal gjøre. Da er det ikke rart at det blir vanskelig å si nei. Å få skyldfølelser av å gjøre noe som man bevisst mener er rett innebærer at man er uenig med sin underbevissthet om hva som er moralskt. Og det er vanskelig å hevde seg hvis man må kjempe mot sin underbevissthet for å få det som man vil. For å kunne si nei uten skyldfølelser må man eliminere sine indre konflikter og utvikle selvrespekt og en positiv selvfølelse, og etisk egoisme er den eneste etikken som gjør dette mulig.

En av grunnene til at det er lettest å si ja er at man ikke behøver å motivere det. En forklaring er vanligvis ikke nødvendig når man sier ja, men når man sier nei er det vanligere at folk krever at man forklarer hvorfor. Men et nei behøver ikke motiveres. Å si nei er en rettighet fordi du har rett til å eksistere for din egen skyld og leve ditt eget liv. Visse personer har behovet å alltid unnskylde seg og rettferdiggøre for andre hva de vil gjøre, og dette er et symptom på dårlig selvfølelse. Å alltid unnskylde deg innebærer at du må ha andres godkjennelse for å si nei, og dette undergraver din selvfølelse og selvrespekt. Du gir både deg selv og andre budskapet at du tviler på deg selv og din rett til å leve ditt eget liv. Å forsøke å forsvare ditt nei med hjelp av unnskyldninger har derfor den motsatte effekten; det svekker dine muligheter til å forsvare ditt nei. Den eneste måten å forsvare ditt nei på er å forsvare det i ditt eget psyke; du må selv være overbevist om at du har rett til å si nei. Når du er overbevist om dette har du inget behov av å rettferdiggjøre det for andre. Selvsagt kan du gi en forklaring hvis du vil – når du selv mener det er berettiget – men hvis du mener at du alltid må gi en forklaring overgir du prinsippet at du eksisterer for din egen skyld. Fornuftige mennesker respekterer at du sier nei, og krever ingen forklaring. Dessverre er ikke alle mennesker fornuftige, og å forvente at alle blir glade når du sier nei er ikke alltid realistiskt. Men å forstå priset du betaler når du alltid sier ja gjør det lettere å akseptere folks negative reaktioner når du sier nei. Og det er viktig å forstå at andres følelser og meninger ikke former virkeligheten. Virkeligheten består av fakta, ikke følelser eller meninger, og bare fordi noen har en bestemt følelse betyr ikke at hans/hennes følelse er rettferdig eller korrekt. Altruismen gjør at du tar på deg ansvaret for andres følelser, og dette gjør det lett for andre å manipulere deg med sin frustrasjon og skuffelse. Men det er ikke du som gjør at folk blir skuffet når du sier nei; folk gjør seg selv skuffet hvis de forventer at du alltid skal si ja.

Mange syns det er vanskelig å si nei fordi de er redde for å ødelegge sine relationer, men venner som ikke aksepterer at man sier nei er ikke virkelige venner. Og man kan ikke utvikle bra relationer hvis man er uærlig. Hvis du sier ja når du mener nei kommer du enten å bryte dine avtaler eller utføre dem motvillig og halvhjertet, og det er da du risikerer å ødelegge dine relationer. Og å si nei innebærer ikke at du taper folks respekt. Tvert imot; å si nei på en overbevisende måte er å sette seg i respekt. Å alltid si ja betyr at du gir folk tillatelse til å utnytte deg, og da sier du i prinsipp at ingen behøver respektere deg; at ingen behøver ta hensyn til dine ønsker eller interesser. Hvis du vil ha folks respekt må du først respektere deg selv. Evnen til å si nei gir deg friheten å omgåes uten frykt for å bli utnyttet, og det blir lettere å utvikle ekte relasjoner til mennesker som respekterer deg. Rasjonelle, sunne relasjoner innvolverer et gjensidig utbytte av verdier, og man bør ikke engasjere seg i relasjoner som ikke inneholder noe man selv syns er verdifullt. Selvoppofrelse fører til bitterhet og fientlighet. Positive relasjoner kan bare oppstå mellom mennesker som erkjenner hvert individs rett til å eksistere for sin egen skyld og verken ofrer sine egne eller andres interesser.

Man sviker seg selv hvis man lar seg behandle på en negativ måte. Og når man sviker seg selv ødelegger man sin selvrespekt, og da blir det ennå vanskeligere å si nei. Når man uttrykker sine meninger lar man andre vite hvor man står samtidig som man beskytter sin selvrespekt. Man behøver ikke føle seg som et offer, frustrert og missforstått fordi andre ikke vet hva man mener. Å vende andre kinnet til resulterer i moralsk feighet og mere urettferdighet. Du er selv den viktigste personen i ditt liv, og ditt viktigste ansvar er derfor å ta vare på deg selv og din egen utvikling. Du ofrer deg selv når du alltid gjør det andre vil, og tar på deg ansvar som ikke er ditt. Dette innebærer at du behandler deg selv på en ansvarsløs måte, og hindrer dine muligheter til en selvstendig utvikling. Samtidig behandler du også andre ansvarsløst, for når du tillater andre å krenke dine grenser støtter du dem i deres krenkende adferd. Dette gjør det vanskeligere også for andre å bli selvstendige og ansvarsfulle mennesker. Selvstendige mennesker har inget behov av å utnytte noen. Å la seg selv bli utnyttet, og å utnytte andre, er to sider av samme mynt. Både dem som ikke kan si nei, og dem som utnytter at folk ikke kan si nei, er uselvstendige mennesker.

Verbalt selvforsvar (verbal egoisme) forutsetter at man kan uttrykke selvet verbalt; at man har kontroll over sin egen stemme. Det forutsetter at man har en stemme som blir styrt innifra og som ikke blir påvirket av andre; en sterk og stabil stemme som er integrert med selvet. En bra stemme gir deg evnen til å uttrykke dine egne meninger på en overbevisende måte, også i pressede situasjoner. Altruismen skaper følelser som er i konflikt med selvet, og dette kan gjøre det vanskelig å kontrollere stemmen fordi stemmen blir påvirket av følelsene. Når man derimot har positive følelser som støtter selvet (positiv selvfølelse) har man følelser som samtidig gir kraft både til selvet og stemmen, og følelsene har da en integrerende funksjon som gjør det lettere å uttrykke selvet verbalt. Barn må få uttrykke seg fritt for å utvikle en stabil og sterk stemme som er integrert med selvet, og derfor bør oppvekstmiljøet ha en atmosfære av yttringsfrihet. Hvis man har en dårlig stemme kan man trene den og gjøre den sterkere og mere stabil, og dette har også en stabiliserende effekt på psyket fordi stemmen og psyket påvirker hverandre, og resultatet blir at man føler seg mere integrert og harmonisk. Man får bedre selvkontroll og bedre sosial selvtillit.

Å si nei kan resultere i konflikter, og ofte er redselen for å si nei et resultat av redselen for andres reaktioner. Mange opplever det som et problem at andre blir sinte, og visse blir handlingsforlammede av andres sinne. Denne respons har vanligvis sin opprinnelse i oppvekstmiljøet og er ofte en konsekvens av foreldrenes aggressive adferd. Å utsette et barn for raseri er misshandel fordi det er skremmende og ødelegger barnets trygghetsfølelse. Å manipulere barn med hjelp av skremmende adferd er ikke en måte å skape selvsikkre og harmoniske mennesker på. Det innebærer å trene barnet i å være redd, og resultatet blir et lettskremt menneske. Foreldre er forbilder, og iblant kan det være bra at foreldrene krangler for å lære ut passende konfliktløsningsferdigheter. Men raseri er ikke en bra metode for konfliktløsning, og det er forskjell på sunt sinne og skadelig raseri. Aggresjon er ikke en destruktiv følelse selv om den kan uttrykkes på destruktive måter. Aggresjonens rasjonelle funksjon er å beskytte individets rettigheter, og derfor er det naturlig å bli sint når man blir urettferdig behandlet. Hvis man fortrenger sin aggresjon blir man mere sårbar. Visse personer har fortrengt sin aggresjon så mye at de ikke lenger har evnen til å uttrykke den, og da blir det vanskelig å forsvare sine rettigheter. Aggresjon gir psykisk energi som forsterker selvfølelsen, og din egen aggresjon fungerer som en motkraft til andres aggresjon. Derfor blir du mere redd for andres aggresjon hvis du fortrenger din egen aggresjon. Det er lettere å forstå andre når man kjenner seg selv og har kontakt med sine egne følelser, og når man opplever sin egen aggresjon på en positiv måte er det lettere å også handtere andres aggressivitet. Sunn aggresjon gir deg den kraften du trenger for å ta vare på og beskytte deg selv. Å uttrykke vår aggressjon på en sunn måte innebærer å ikke la noen invadere våre grenser med krenkende adferd samtidig som vi tar hensyn til andres grenser. Det er normalt at barn iblant får raserianfall, og foreldrenes oppgave er å la barnet uttrykke sin aggresjon på en måte som ikke er destruktiv. Å ikke la barn få uttrykke sine følelser er emosjonell misshandel. I sunne familjer får alle føle og uttrykke sin aggresjon på en positiv måte, og dette gjør det mulig å rense luften og løse konflikter. Familjens medlemmer kommer nærmere hverandre fordi kommunikationen blir mere åpen.

Dårlig selvfølelse og mangelfull selvrespekt er ofte et resultat av en misslykket individualiserings-prosess i oppveksten. En vellykket individualisering forutsetter individualisme; å sette grenser mellom individer og la hvert individ eksistere for sin egen skyld. Uten grenser mellom individene blir respekt umulig. I den tidlige barndommen oppfatter barnet seg selv som en del av foreldrene og ikke som et separat individ. Etter en tid begynner barnet å forstå at det er et separat individ og begynner å kreve sine personlige rettigheter og privatliv. Denne individualiserings-prosessen er nødvendig for at barnet skal kunne utvikle sin identitet og selvfølelse, og derfor er det meget viktig å respektere barnets privatliv. Hvis barnets integritet respekteres blir det naturlig for barnet å si nei, og derfor er det sannsynlig at dem som ikke har evnen til å si nei har blitt utsatt for integritetsbrudd. Dette betyr ikke alltid at foreldrene med vilje har skadet sitt barn, men det betyr at mange foreldre ikke vet hvordan barn bør oppdras. Det er viktig å lære om grenser og personlig styrke tidlig i livet, men mange foreldre tror at det er rett å være altruist og at barn derfor bør lære selvoppofrelse. Men selvoppoffrelse kan aldri være bra for barns utvikling. Altruisme innebærer å tjene andre, og derfor er det ofte forbudt å si nei i altruistiske oppvekstmiljøer. Barnets nei blir ikke respektert, og barnet tvinges altfor ofte å gjøre ting mot sin vilje. Da blir barnets naturlige evne til å si nei ødelagt, og det blir vanskelig for barnet å utvikle sin integritet og selvfølelse.

Barn som aldri får bestemme noe selv utvikler en følelse av maktløshet. Visse foreldre tror at de eier sine barn, og dette er en destruktiv oppfattning som kan føre til at barnets rettigheter ikke respekteres. Både barn og voksne eier seg selv og eksisterer for sin egen skyld. En egoistisk barneoppdragelse innebærer derimot ikke at barn skal få gjøre hva som helst. Bortskjemte barn som alltid får gjøre det de selv vil lærer ikke å respektere andres rettigheter. Man må sette rasjonelle grenser for at barn skal bli rasjonelle mennesker. Mange foreldre oppdrar sine barn på en av to måter; med få eller ingen grenser eller med stive kompromissløse regler. Begge måtene er destruktive for barnets utvikling. Barn behøver struktur i sine liv, men hvis strukturen er for stiv og ufleksibel kan den hindre kreativiteten og utviklingen av selvstendighet. Sunn struktur og rådgivning lærer barnet å sette grenser med seg selv og andre. Barn har et behov av å føle seg trygge for å bli selvsikre individer, og å si nei bidrar til barnets emotionelle trygghet. Hvis foreldrene ikke setter grenser opplever barnet at det ikke har kontroll over sin tillværelse. Men et barn skal også lære å sette egne grenser, og må derfor lære å selv si nei. Barn lærer av å studere hva voksne gjør, og derfor er det viktig å ha bra forbilder for at barn skal kunne utvikle seg på en sunn måte. Men uselviske og selvoppofrende foreldre er ikke bra forbilder. Det blir vanskeligere for barn å utvikle seg til kompetente, selvstendige individer hvis foreldrene ikke viser at de også tar vare på sine egne behov og interesser. Foreldre som tar vare på seg selv lærer barnet selvrespekt.

Fysisk og psykisk misshandel i oppveksten kan ødelegge evnen til å si nei. Barn som blir misshandlet føler seg ofte maktløse, spesiellt hvis det er foreldrene som utfører misshandelen. Barn har ofte ikke noe annet valg enn å gjøre som foreldrene sier, og tror ofte at foreldrene alltid vet hva som er best. Selv om virkeligheten sier at noe er feil blir det vanskelig for barnet å stole på sin egen persepsjon på grunn av misshandlerens autoritet. Mange som misshandles tror at de selv har årsaket misshandelen, og resultatet blir skyldfølelse. Og skyldfølelsen er ofte dypt forankret i underbevisstheten og fortsetter å påvirke adferden i voksen alder. Også psykisk misshandel er destruktivt fordi all misshandel innebærer å svike barnet og ødelegger barnets integritet og følelse av egenverdi. Et eksempel på psykisk misshandel er når foreldre truer med å forlate barnet. ”Hvis du ikke lyder forlater vi deg og du blir ensom og ingen kommer å elske deg!” Dette kan skape en neurotisk separasjonsangst som hindrer utviklingen av selvstendighet. Redselen for å bli forlatt er naturlig fordi barn er avhengige av sine foreldre eller andre voksne. Barn har et stort behov av bekreftelse og synlighet, og når disse behov ikke blir tilfredsstillt på en naturlig og positiv måte fins det en rissiko for at barnet i altfor stor grad aksepterer andres krav og forventninger for å få sitt behov tilfredsstillt. Barnet selger sin sjel for å få den oppmerksomhet det behøver. Denne sjelslige prostitusjon resulterer i at barnet utvikler et neurotiskt behov av å gjøre det andre vil. Barnet sviker seg selv for å kunne tilfredsstille andres behov og interesser i et forsøk på å få sitt eget behov av bekreftelse tilgodesett. Denne utviklingen ødelegger evnen til å si nei, og problemet eksisterer fortsatt i voksen alder fordi det har blitt et underbevisst (automatiskt) adferdsmønster.

All misshandel, både fysisk og psykisk, har destruktive budskap, selv om budskapet ikke alltid uttrykkes verbalt. All adferd har ikke-verbale budskap. Men ikke-verbale budskap kan også uttrykkes verbalt, og misshandel har blant annet følgende budskap; ”Du eksisterer ikke for din egen skyld – Du har ingen rettigheter – Du fortjener ikke å ha det bra – Du har ingen verdi – Du tilhörer ikke deg selv – Din kropp er ikke din egen – Du har feil, andre har rett.” Dette er altruistiske budskap som ødelegger ens selvfølelse og selvrespekt, og gjør selvoppofrelse til et underbevisst adferdsmønster. Men selv om det verbale språket ikke alltid har skapt problemet er språket viktig for å løse problemet. Språket er et viktig kognitivt verktøy for psykologisk forandring og utvikling fordi språket påvirker hvordan vi tenker, og tankene påvirker følelsene. Og følelsene påvirker vår adferd. Og vår adferd forsterker det underbevisste tankemønsteret. Det er altså en selvforsterkende sirkel, og hvis sirkelen er negativ må vi bryte den og skape en ny positiv sirkel. Vi bryter sirkelen når vi identifiserer våre destruktive tankemønster og erstatter dem med nye sunne tankemønster som gir oss selvrespekt og selvfølelse. Og vi forsterker de nye tankemønstrene når vi uttrykker dem i vår adferd.

For å ha selvrespekt og en bra selvfølelse må vi ha underbevisste tankemønster som støtter selvet, og underbevisstheten må derfor programmeres med egoistiske tanker og prinsipper. Man må forankre egoismen i underbevisstheten for at den skal bli en integrert og naturlig del av personligheten. Underbevisstheten programmeres under oppveksten, men kan også programmeres senere i livet. Hvis du ikke omprogrammerer underbevisstheten kommer din oppvekst å styre ditt liv. Å frigjøre seg fra sin oppvekst innebærer å ta kontrollen over sin underbevissthet; å programmere underbevisstheten på en måte som gir handlingsfrihet. Og egoisme er en forutsettning for handlingsfrihet. Etisk egoisme er den eneste etikken som gjør det mulig å eliminere dine indre konflikter og utvikle selvrespekt og en positiv selvfølelse, og samtidig respektere andres rett til å gjøre det samme.

Når man sier nei blir man iblant anklaget for å være egoist, men dette er bare et problem hvis man tror at det er feil å være egoist. Egoistbegrepet fungerer som et maktverktøy for dem som vil manipulere deg, men bare hvis du aksepterer den altruistiske oppfattningen at egoisme er umoralskt. Din underbevissthet er programmert på feil måte hvis du får negative følelser av å bli kalt egoist. Egoistbegrepet er et viktig psykologiskt begrep som gir deg personlig frihet og kontrol over ditt liv, og derfor er det viktig å aldri la andre overbevise deg om at egoisme er umoralskt. Selvforsvar er alltid egoistiskt, og for å forsvare din rett til å si nei må du forsvare din rett til å være egoist. Du må forsvare egoismen i ditt eget psyke; du må selv være overbevist om at du har rett til å eksistere for din egen skyld og leve ditt eget liv. Når du har denne overbevisningen spiller det ingen rolle hva andre sier. Det spiller ingen rolle at andre anklager deg for å være egoist når du allerede vet at du er det. Å bli kalt egoist er et komplimang fordi det innebærer å være et selvstendig menneske med integritet og selvrespekt.

Referenser:

Michael J. Hurd: Grow Up America – Learning to Live the Happy, Responsible Life

Carla Wills-Brandon: Learning To Say No – Establishing Healthy Boundaries

”The inability to say “no” is the emotional symptom of holding a mistaken, irrational ethical code. Your psychological state and personality is determined, ultimately, by your more fundamental philosophical ideas, including your ideas (however implicit) about what is ethically proper. You are free to change these ideas if you discover them to be mistaken. Tragically, the “ideal” of self-sacrifice is widely preached, particularly by people who seek to manipulate you and make you feel guilty.” – Michael J. Hurd